Begravelse eller kremasjon
Valg av begravelse eller kremasjon er et viktig og personlig valg ved slutten av livet. Begge seremoniformer har sine unike prosesser og regler.
Ved begravelse bæres eller kjøres kisten til gravstedet, og seremonien avsluttes ved å senke kisten ned i graven.
Ved kremasjon omtales seremonien som bisettelse, og seremonien avsluttes ved at kisten senkes i gulvet i seremonirommet ved krematoriet, eller bæres ut til bårebilen og kjøres til krematoriet. Etter bisettelsen legges asken i en urne som senere settes ned på gravstedet eller spres på godkjent sted.
Den som er ansvarlig for gravferden avgjør om den døde skal begraves eller kremeres. Dersom det var kjent at den døde motsatte seg kremasjon, fastslår gravferdsloven at dette må etterkommes.
I følge norsk lov skal gravferden finne sted senest 10 virkedager etter dødsfallet. I spesielle tilfeller kan man søke Gravferdsetaten om utsettelse. Byrået er behjelpelig med dette. I enkelte tilfeller har avdøde uttrykt spesielle ønsker for egen gravferd. Dette bør selvfølgelig respekteres. Samtidig er gravferden først og fremst til for de etterlatte, og det er viktig at de etterlattes behov for å ta farvel står i fokus.
Når kremasjonen har funnet sted, oppbevares askeurnen på krematoriet eller ved kirkevergens kontor frem til urnenedsettelsen. Urnenedsettelsen skal skje senest 6 måneder etter dødsfallet. Tidspunkt for urnenedsettelse avtales med kirkevergen i hver enkelt kommune.
Ved urnenedsettelsen møter man ved gravstedet til det avtalte tidspunktet og blir møtt av en kirkegårdsarbeider som vil bistå med å sette urnen ned i jorden. Såfremt ikke annet er avtalt, er ikke vi fra byrået tilstede ved urnenedsettelsen. Noen har et ønske om å ha en seremoni rundt urnenedsettelsen med f. eks en prest tilstede, og det kan man arrangere ved å kontakte menigheten eller vårt byrå.
Det er Statsforvalteren i det fylket hvor asken søkes spredt, som kan gi tillatelse til spredning. En person som har fylt 15 år, og som ønsker sin aske spredt for vinden, kan selv søke om dette til Statsforvalteren. Det er et vilkår at spredning av aske foregår i sømmelige former og på egnet sted, og at asken ikke deles, men spres samlet ett sted.
En av intensjonene bak bestemmelsen om hvor asken kan spres, er at det skal skje på et slikt sted at den blir tatt opp i naturens kretsløp, og at den senere ikke kan gjenfinnes. Det betyr at området bør ha et øde preg uten nærhet til bebyggelse eller der bebyggelse kan forventes. Det bør heller ikke være et populært utfartsområde, jf. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets (FAD) rundskriv P-8/2012 datert 18.12.2012.
Askespredning kan tillates på høyfjellet og i sjøen/havet. Det er nå åpnet for askespredning i elver, vassdrag og øvrig ferskvann i områder med tilstrekkelig øde preg. Videre kan det nå gis tillatelse til at urner av lett oppløselig materiale kan senkes i sjøen framfor at asken spres på sjøen/havet. Tillatelse til spredning i sjøen/ havet bør likevel ikke gis dersom det er mye båt/fritidstrafikk i området, eller der det er strender med mye bebyggelse i området.
Når det gjelder spredning over land, er det områdets karakter heller enn antall meter over havet som er avgjørende for om det gis tillatelse. Det kan gis tillatelse til spredning av aske i områder som ikke er bebygd, og der det området har et øde preg, for eksempel øde skogs-områder. Imidlertid bør det ikke gis det ikke tillatelse til spredning i populære utfartsområder.
Innenfor disse rammer kan Statsforvalteren utvise et skjønn.
Det gis ikke tillatelse til å spre asken f.eks i nærheten av familiens hytte, da et slikt sted kan få karakter av «privat gravsted», jf. ovennevnte rundskriv.
Tillatelse til spredning av aske kan gis mens en person fortsatt lever. Vedkommende sender da en søknad til Statsforvalteren, hvor en angir det konkrete stedet en ønsker asken spredt. Søknaden må ikke begrunnes.
Det finnes eget søknadsskjema for dette. Søknaden må være underskrevet og datert, og fødselsnummer/personnummer, 11 siffer, må oppgis.
Det er den/de som sørger for gravferden som kan søke om å få spre avdødes aske når det godtgjøres at avdøde ønsket spredning. Foreligger det ikke en underskrevet og datert erklæring fra avdøde med ønske om spredning av asken etter seg, må det bevitnes av to personer at dette var avdødes ønske. De to personene som skal bevitne at dette var avdødes ønske, må skrive under på bevitnelsen med fullstendig navn, fnr., adresse, og hvilken relasjon de hadde til avdøde. Det konkrete stedet hvor asken ønskes spredt må oppgis, og dato for når vedkommende døde. Det finnes eget søknadsskjema for dette.
Ved askespredning er det ikke anledning til å få satt opp gravminne eller navn på minnesmerke på gravplass.
Imidlertid er det nå åpnet for at det kan være kirkelig medvirkning ved selve askespredningen, men det er ikke en plikt for prest eller annen kirkelig ansatte å medvirke.
Tillatelsen anmerkes i kremasjonsregisteret, jf. § 35 i forskrift til gravferdsloven.
